ELVIS LEKER LITT OG SÅNN

                           ELVIS leker!

Jeg er verdens kjekkeste Elvis, den snilleste Elvisen i byen. Jeg ser kanskje ikke så fryktelig snill ut, men det er fordi alle leppene mine henger nedover, men hvis man legger meg på ryggen slik at tyngdekraften tryller med leppene mine, kan jo alle se at jeg er den blideste Elvisen i byen

                                       

I går gikk jeg som vanlig tur ned langs Akerselva, den er ganske skummel, men mange hunder svømmer og leker i vannet, noen ganger prøver de å lokke meg uti men jeg har hørt de voksne si at hodet mitt og skulderpartiet er så stort i forhold til resten av Elvisen at jeg vil bli en slags Dykkand i vannet, bare at jeg ikke dukker opp igjen.

Jeg lekte mye med en sånn Bassethund, det var så gøy å kravle på magen hans og jeg og to små terriere lekte og tullet med alle meterne Bassethud og storkoste oss.

Han trengte trøst og kos for han hadde vært hos dyrlegen som mente at han burde sendes til evige jaktmarker eller til nød få sagd av seg et ben eller noe sånt fordi han vokste litt for fort så beina kanskje blir litt ulike.

Jeg er sikker på at dyrlegen tulla litt for han hadde ikke vondt i beina og jeg skal ihvertfall ikke mobbe ham hvis han går litt rart om et år eller to.

ELVIS OM "FRIENDS" DELING AV BALL OG HULDRA VED FOSSEN

                         
                       Jeg ligger og tenker på hvor snill jeg er.

                          HER ER NOEN AV VENNENE MINE          

I TV-serien "FRIENDS" har de"central perk", VI har vår "central park". Jeg er den naturlige lederen i gjengen vår, en mann av få ord som har hodet på rett plass, det kommer godt med å ha et kjempehode når jeg for eksempel ser meg nødt til å dytte overende en stor labrador  som vi  kan  kalle  Luca f.eks , og han vil ikke låne bort ballen sin for han liker ikke å dele, men det er ikke noe fint når Elvis vil dele Lucas tennisball,  for jeg har lært at deling er bra.

 Lucasen er stor og sterk, men han har nok ikke tenkt på hva jeg har i topplokket så jeg  tar løpefart og får hodet sånn ca midt under magen hans og bruker skallen min  som en slags bowlingkule sånn at han detter ned på siden og så får jeg låne ballen og da er nok  Luca lei seg fordi han han ikke har stort hode og kan bestemme over pedagogiske Elviser som måtte vise ham at alle må dele med hverandre.

Luca er ikke med på bildet fordi han fikk innestraff kan jeg tenke meg, moren hans sa fort hadet til oss og så gikk de hjem antakelig for å øve på deling med Elvis. 

ELVIS SKRUR PÅ SJARMEN

                                             MIN KJÆRESTE INDIGO!

Kjelle Elvis og Indigo!

Jeg tenkte i mitt intellektuelle sinn at siden det var søndag ville nok en flanerende Elvis gjøre stor lykke  i Sofienbergparken. Som tenkt så gjort og det gikk så det suste, med snusing og  sniffing, og sjarmen var med meg og hellet også.                                                                                 

  Hun hadde nok fått øye på meg nesten før hun gikk hjemmefra, så hun gledet seg nok veldig til å treffe meg. Hun heter Indigo og indigoinger kan så og si se sjelen til Elviser før de altså vet hvem Elvis er.                                               Takk, Gud for at man er en belest bulldog, jeg visste naturligvis at Indigoingene elle Indigobarna er frø som stjernene hadde til overs og drysset ned til jorda. 

Elvis drømmer om stjernefrø

Jeg håpet i mitt aller stilleste sinn at Vakre Indigo ville nøye seg med noen Elvisfrø denne søndagen, men jeg turde ikke spørre, jeg var så opptatt med å prøve å holde sjelstankene rene for ikke å bli avslørt at jeg bare godbrummet og sniffet og blunket litt med øynene slik at hun skulle forstå at her var det en sjelsvenn hun hadde med å gjøre.

 Beruset av denne vakre overjordiske skapningen kom jeg til sans og samlet Elvis igjen og sa høflig adjø til Inderliggod!!!!!!

'                                              

                                                                            

                                             

ELVIS I VINDUSPOSTEN

ELVIS I VINDUSPOSTEN!

HUFF, så kjedelig!

                 Det er lørdag og jeg kjeder meg litt, vi har nettopp gått tur
                 og jeg ville ikke hjem for jeg traff Luis. Han er mindre enn meg,
                 bare 1år stakkar og litt rampete. Elvis er jo 2år og
                 mye større (ikke fysisk da, jeg er jo lav og kompaktibel)

Luis er skikkelig barnslig, han tok tak i halstørkleet mitt og greide å dra det av. Det gjorde ikke meg noe for jeg synes ikke det er særlig kult å  måtte gå med skjerf når det ikke er snø.
Så vi tok tak i hver vår ende og holdt hardt fast mens vi ristet og dro og det var kjempegøy når tørkleet ble til minst ti bittesmå skjer,

De passer sikkert fint hvis det kommer en mus eller et ekorn forbi som kjenner på gikta at et Elvisskjerf kan bli godt å ha nå når vinteren nærmer seg.



                             

ELVIS-skjerf

Egentlig kan man vel si at Luis og jeg gjorde smågnagerne en stor tjeneste da vi var litt rampete, men det var Luis som begynte for han er liten og jeg er stor og ikke noe særlig rampete i det hele tatt.

,

ELVIS LIKER IKKE REGNVÆR, MEN Å GRÅTE LITT SYNES ELVISER ER DEILIG

            

                                  

                                    Fossen er våt!

I går kveld hadde jeg ikke lyst til å lufte meg, jeg lå som en frosk i gangen og prøvde å gjøre hodet mitt ekstra stort slik at det ikke gikk an å tre båndet over knollen min. Til slutt ga jeg opp og selv om jeg prøvde å leke statue en stund, jeg er nemlig kretsmester  i å lime beina fast i asfalten mens jeg later som det ikke er vondt å bli dratt i båndet. Der kjempet vi da hund og hundemamma, men så kjente jeg plutselig duften av kvinne, følte meg som Al Pacino og ble satt fri slik at jeg kunne løpe henne i møte. 

Ei nydelig boxertispe var hun, eieren var til og med blid selv om tispa hadde løpetid. Her nyttet det ikke å være gentleman, beiling og kurtise kan de tobeinte ta seg av. Jeg tok sats og hoppet så høyt jeg kunne opp på bakparten hennes. Gjett om hun likte det, hun skjønte nok at bulldoggenene mine kunne gi verden valper som folk ville slåss om å få se. Boxerbulle kom til å bli den fineste rasen i manns minne. 

NOEN AV VITNENE: 

Det var mange vitner til dette historiske unnfangelseforsøket. De lo litt av mine tapre hopp og det var irriterende å høre på, de kunne jo prøvd selv, det var regnvær og mørkt  og sannelig ikke lett å sikte seg rett inn for en kortbeint Elvis. 

Til slutt ble drømmedama og den blide eieren lei av meg og gikk. Jeg HATER tisper som spiller kostbare, men lot som jeg var likeglad og snudde meg ikke etter henne engang. Jeg fikk på meg båndet igjen og tenkte at det er i motbakke det går oppover og når det går utfor går det nedover.

Og heldigvis tenkte Lisbeth at det aldri er for sent å snu, så da slapp jeg regnvær og var glad.